Temaet for dagens forelesning var dysleksi i et inkluderingsperspektiv. Til å holde dette foredraget hadde vi pedagogikkseksjonen hentet inn Marianne Grønner fra dysleksiforbundet.
Temaet vi gjennomgikk er noe jeg kjente til til en viss grad. Gjennom media og skole har jeg kun sett det har blitt skrapet i overflaten av temaet. Det var derfor lærerikt og nyttig for meg å høre mer om dette. Det viser seg at så mange som 20 prosent av personer mellom 16 og 20 år har lesevansker. Dette i seg selv er ganske oppsiktsvekkende tall og forteller oss ganske enkelt at vi bør tenke godt på dette i vårt virke som lærere. Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevanske som er forbundet med fonologiske systemet. Dysleksi er satt sammen av ordene ”dys” og ”lexia” som ganske greit betyr ”vansker med ord”. Det er ikke alltid like lett å være oppmerksom på elever med dysleksi til en hver tid. Oppsiktsvekkende skarpe elever kan ha store problemer med lesing, og mindre skarpe elever kan også slite. At dysleksi rammer elever uavhengig av evnenivå er derfor viktig å ta i betraktning når en skal undervise i skolen. Som mange andre som ikke har så stor kunnskap om dysleksi, hadde også jeg mine forestillinger om hvilke elever som normalt er rammet av dette. Grønner kunne, mot min formodning, fortelle at de fleste dyslektikere ligger midt på treet hva der angår evnenivå.
For å bli best mulig rustet til å hjelpe elever som har dysleksi, vil det beste være å kunne lokalisere tilfellene tidlig. På denne måten kan man sette inn en ekstra innsats med en gang og tilrettelegge for de gjeldene elevene. Dette høres for så vidt ut som en enkel og grei metode. Problemet her er det å få satt diagnosen. Når det er bekreftet at de fleste tilfellene opptrer hos middels evnesterke elever, blir det verre å oppdage den enkeltes eventuelle lesevansker. Det finnes en test som heter logostesten, som man bruker på elever for å finne ut om de har dysleksi. Problemet med denne testen er at den gjennomføres når elevene går i tredje klasse. Det er vanskelig å gjennomføre denne testen før det er forventet at barnet skal kunne lese. Dette kan være en medvirkende faktor til at det kan være vanskelig å finne tilfellene av dysleksi på et enda tidligere stadium.
Det kan lettere forekomme tilleggsvansker for elever som ikke får den rette hjelpen. Angst, lav selvtillit og depresjoner er eksempler på dette. Det er påvist at psykiske problemer er mer utbredt blant dyslektikere. ADHD, Asperger og allergi er nært knyttet til dysleksi. En stor del av de som får diagnosen dysleksi blir lettet når de hører det, da det viser at det ikke er deres feil at det kan være vanskelig å få med seg alt stoffet. Men på en annen side, må det ikke legges til rette for at diagnosen blir en ”hoggestabb” og unnskyldning for de øvrige problemene.
For å få bukt med problemene som følger av dysleksi, jobbes det med dysleksivennlige skoler og dysleksivennlige lærere. En dysleksivennlig lærer vil ha nulltoleranse for mangelfullt læringsutbytte, og stiller krav til egen metodikk. Både lærer og elev bør stille krav til seg selv og hverandre. Et trygt læringsmiljø er derfor viktig å opprettholde. Lesing skal ikke gjøres til en skrekkopplevelse. Særegne avtaler knyttet til dette bør følges. For å gi elevene like muligheter så må man i noen tilfeller behandle dem ulikt.
